Skrevet av Weronika Bylica
“Jeg krever at det tas en gigantisk oppvask. Jeg lar meg ikke stoppe. Jeg føler på sorg og skyldfølelse. Jeg hater at regjeringen gjør oss delaktig i folkemordet. Det gjør vondt å sitte stille. Jeg har lenge lurt på hva jeg kan gjøre. Jeg trenger svar. Jeg beslutter å iverksette en performance på gaten i Oslo. Den er både et oppgjør med meg selv og en situasjonsskaper. Jeg vil liste meg inn i folks bevissthet. Jeg vil se folk i øynene. Jeg vil renvaske meg.”
Dette skriver scenekunstneren Maria Sundby om sin performance “Vitnesbyrd på åpen plass”, et oppgjør mot folkemordet i Palestina og politikernes lunkne tilnærming til konflikten.
I performancen har Maria med seg et gråtende spedbarn – en dukke – og en skuddsikker vest. Hun stiller seg midt på en åpen plass i hovedstaden, omgitt av folkemengder og høye kontorbygninger. Det tar ikke lang tid før forbipasserende legger merke til henne – alt fra forvirrede blikk til sinte utsagn. Men Maria, som hun selv sier, lar seg ikke stoppe. Og det er tydelig at handlingene hennes setter spor.
Nesten ett år senere møtes vi til en digital samtale om kunst som motstand, artivisme – og alt imellom.
Jeg måtte faktisk søke det opp, innrømmer Maria når jeg spør om hennes forhold til ordet “artivisme”. Ordet kan jo forstås intuitivt, men jeg har ikke hørt noen ta det i bruk før.
Likevel er det tydelig at kunsten hennes bærer et aktivistisk preg. Maria har en variert bakgrunn: hun vokste opp som idrettsutøver og begynte med dans og teater allerede som fireåring. I ungdomsårene gikk mesteparten av tiden med til trening. Som voksen har hun fullført ett år på teaterlinje ved folkehøgskole og tatt en bachelor i samfunnsfag. Hun forteller at hun har funnet seg selv litt i performancekunsten: Da får jeg uttrykt noe rett fra hjertet.
Det hun liker best med performance, er den umiddelbare og direkte formidlingen – en tydelig melding, som samtidig åpner for tolkning.
Ideen til Vitnesbyrd på åpen plass kom i et øyeblikk der Maria kjente på en dyp skam over at hun ennå ikke hadde gjort noe i forbindelse med angrepene i Gaza. Hun hadde lenge lurt på hvordan hun kunne ta et tydelig standpunkt. Så, midt under en togtur til Trondheim, dukket idéen plutselig opp.
Det ble viktig for henne å aksjonere raskt – hun ville rekke den siste uken før fellesferien. Forberedelsene ble minimale, spesielt mentalt: Så der står jeg, i skuddsikker vest, med et hylskrikende barn i armene. Barnet stopper aldri å gråte.
Verket var interaktivt, og formidlet ikke bare hennes eget ståsted, men også reaksjonene fra publikum i Oslo. En sentral del av prosjektet var derfor å dele disse responsene etter hver visning. Metaforisk sett var det et fåtall som forstod hva som foregikk. Jeg påførte folk et ansvar, sier Maria. Det speiler folks unnvikelse av Israels terror mot sivile i Gaza. De blir tvunget til å ta stilling.
Jeg ber henne utdype om reaksjonene hun ble møtt med da hun stod der med den hylende dukken.
Folk kom ofte bort og var bekymret. Det skjer gjerne i to ledd, forklarer hun. Først må de vurdere: skal jeg fortrenge det her, eller spørre hva som skjer? Hvis de faktisk kommer bort, så tvinges de til å ta stilling. Når jeg sier at jeg står der på grunn av folkemordet i Palestina – og de skjønner at barnet bare er en dukke – kan det oppstå en følelse av å ha blitt lurt. Og da må de igjen vurdere: synes jeg dette er greit, eller ikke?
Maria beskriver performancen som en slags test på publikums vilje til forsoning. Det er lett å vite hva en demonstrasjon handler om – men når man møter performancekunst i det offentlige rom, tvinges man inn i en mer ubehagelig sone. Der aktivisme ofte har en klar, tydelig retning, lar hun kunsten være både en provokasjon og et speil.
Noen ser på meg som en provokatør. Men mens jeg står der, driver jeg også med et indre skyggespill – jeg er i kontakt med egne følelser hele tiden. Jeg eksponerer ikke bare dem som går forbi – jeg eksponerer også meg selv. Gjennom denne gjensidigheten, oppstår det et nærvær og en felles tilgang til situasjonen. Jeg ønsker å være et bindeledd, sier hun.
Det er heller ingen tilfeldighet at Maria valgte det offentlige rom som scene for sin performance. Det skaper en umiddelbarhet. Folk rekker ikke å forberede seg. Reaksjonene deres blir ekte.
Naturligvis kan det være tøft å stå i noe som bevisst utfordrer og provoserer:
Jeg har blitt utsatt for både raseri og belæring, forteller hun. Det var for eksempel tre kvinner som mente jeg hadde misforstått islam, at jeg ikke hadde lest Koranen. De forfektet at de var kristne, og forsøkte å forklare meg at islam er hatefullt. Til slutt sa de at jeg hadde et godt hjerte på grunn av det jeg gjorde. For Maria sier episoden mye om hvordan religion og ideologi ofte brukes som unnskyldning for likegyldighet.
Hun beskriver det som en "fristilling fra mentale posisjoner" – å dytte seg selv og publikum ut av de vante tankebanene.
Jeg ønsker å skape en tilstedeværelse. En forsterket åpenhet og innlevelse. Vi skaper falske virkeligheter for å rettferdiggjøre våre egne handlinger. Det er et mønster jeg vil vikle oss ut av.
Samtidig understreker Maria at performancens ubehag også må oppleves innenfra. Det handler ikke bare om publikum.
Det jeg vil si er kjernen i kunsten min, er hvordan jeg selv opplever det. Hvert verk skreller bort et lag – en skyggeside. Noe i meg. Det skjer også med publikum. Noen gråter, noen takker meg etterpå. Da oppstår det en kontakt – ikke bare mentalt, men fysisk, med det som skjer i verden.
Hva da med kunstnerens politiske ansvar?
Jeg tror man må ta utgangspunkt i sin egen væren. Å omforme det i seg selv som kriger mot sannheten. Det er ikke nok å mene. Det kan bli en egoistisk posisjon. Man må ha ryddet litt i sitt eget kaos, ellers snubler man i frykten.
Hun påpeker likevel at dette ikke betyr at all kunst må være politisk. Det viktigste, sier hun, er å skape fra et ekte sted:
Kunstens karakter, om den er vakker, morsom, rar eller sår, er ikke det som avgjør. Det handler om sjelelig innblanding. For meg er kunsten smertefull nå, fordi det er det riktige for meg. Det blir politisk – fordi jeg forløser og utligner internaliserte følelser, som skam, tristhet og skyldfølelse. Verket virker både på et personlig og samfunnsmessig nivå.
På spørsmål om de negative tilbakemeldingene påvirker henne, svarer hun uten å nøle:
Jeg skifter hud hele tiden. Jeg må hele tiden finjustere og beholde kraften i verket. Hvis jeg begynner å skamme meg, så taper jeg. Da blir verket farget av det. Og det vil jeg ikke. Jeg må kaste det vekk.
Hun peker også på utfordringen med å være så synlig i sitt kunstnerskap – å stille kroppen sin til skue, uten filter. Det er ikke alltid enkelt å bli sett, sier hun. Alle ser ansiktet mitt. Jeg blottstilles. Jeg kan ikke lure på hva andre synes. Jeg er i konstant dans med meg selv – et skyggespill, som sagt. Det er et personlig oppgjør. Jeg kvitter meg med gamle forbannelser: skam, mindreverd, skyld og dårlig selvtillit. Jeg gir det fra meg, for å opprettholde verket.
Hun var åpen for hva som kunne skje, og lot performancen utvikle seg i møte med omgivelsene. Det er en risiko å stå sånn alene. Jeg var heldig. Det kunne gått verre.
Gjennom erfaringen fikk hun også innsikt i det norske samfunnet og hvordan forskjellige mennesker oppfører seg i møtet med artivisme.
Folk blir tvunget til å ta et valg. Mange hastet forbi. Noen kom tilbake igjen, enten for å få en forklaring, eller for å forklare seg. Mange støttet meg. Noen gråt. En del knipset bilder. For noen ble det et samtaleemne. De var på jobb og hørte barnegråten gjennom vinduene på kontorene sine. De måtte forholde seg til det.
Og det er nettopp det Maria håper på: å gjøre det vanskeligere å se bort.
Foto: Gunleik Groven