Skrevet av Brage Eikanger Hagen
Noen varme sommerdager i juli ble Trondheim en smeltedigel av kunst og kultur under Olavsfest 2025. Festivalen har som mål å «bygge bro mellom fortiden, nåtiden og fremtiden». Under årets festival har Propellen Teater vært med å arrangere en rekke arrangementer, blant annet et besøk fra Ashtar Theatre i Palestina med forestillingen Cosmos, en community dinner, og flere workshops. I tillegg har det verdensomspennende prosjektet The Herds entret byen. Jeg har fått delta på en rekke av disse arrangementene og opplever spesielt at et element har stukket seg fram ved siden av det aktivistiske fokuset, nemlig: fellesskapet.
Tirsdag 29. juli – The Herds, RAW og Trondheims befolkning i full sving.
Jeg tok turen til Nordre gate i håp om å få et glimt av The Herds, dyreflokken som har reist helt fra Kinshasha i Kongo og er på sitt siste stopp på den 20 000 kilometer lange turen før de når Nordkapp. The Walk Productions er også skaperne bak flyktningjenta Little Amal som besøkte Trondheim under Olavsfest i fjor.
Når jeg kommer til krysset mellom Nordre og Thomas Angells står en svær folkemengde i ring og ser på en mindre ring der dansere fra RAW leker seg i heftig Streetdance. Når publikum er gode og varme åpnes ringen opp og folk griper muligheten til å slenge seg ut på dansegulvet. Spesielt barna er uredde og bjudar på, men også de eldre kaster seg til tider med i dansen. Når dyreflokken plutselig kommer løpende er folkemengden så tett at møtet mellom menneskene og dyra blir kort før de galopperer videre.
I forsøket på å la dyr og mennesker møtes virker det som om de skremmer oss, og at vi skremmer dem.
The Herds har formidlet sitt budskap.
Serine Augusta Bryne, en av Trondheims frivillige dukkeførere på prosjektet forteller om en enorm fellesskapsfølelse og at samholdet, som ofte manifesterte seg i felles ritualer som dans og sang, var «like magisk som selve prosjektet». Gjennom arbeid med frivillige kunstnere og en verdensomspennende, stedsspesifikk og offentlig profil virker det for meg som om prosjektet The Herds brenner for tilgjengelig scenekunst og kunst som aktivistform, i like stor grad som det brenner for naturvern.
Tirsdag 29. juli. – Cosmos med Ashtar Muallem, i Vår Frues Kirke.
Festivalen er i gang og plutselig sitter jeg i en overfylt kirke på en hard kirkebenk og blir dratt med inn i en humoristisk yogatime om livet med beina plassert i to kulturer, Palestina og Frankrike.
Store deler av forestillingen spilles på gulvet foran i kirken, så sikten for de av oss som sitter lengre bak er dårlig. Når det skjer noe spennende reiser publikum seg raskt for å ta en titt, og setter seg fort igjen for å gi de bak en mulighet til å gjøre det samme. Etter en liten stund i denne litt underlige dansen samler en gjeng seg langs veggene og midtgangen. Som publikum er vi ikke lenger en anonym masse, men et fellesskap som sammen får se forestillingen i nytt perspektiv.
På veien ut kan man kjøpe en løk til inntekt for Palestina, og forestillingen har skapt en atmosfære som mange blir hengende igjen i.
Torsdag 31. juli og fredag 01. august - The Personal is political med Emile Saba, Propellen Teater og Krysinska Produksjoner, på Verkstedhallen.
Blant en rekke workshops finner jeg The personal is political med Emile Saba, kunstnerisk leder for Ashtar Theatre, og tenker «hit må jeg». Ikke bare virker det som en fantastisk mulighet til å nærme seg begrepet om ARTivisme enda litt mer, det siste året har jeg også jobbet med et prosjekt som virker midt i blinken.
Sammen er vi en gjeng med kunstnere fra ulike disipliner og retninger innenfor scenekunst som i fellesskap som møtes og kunstnerisk får utarbeide og bearbeide våre mest personlige kampsaker. I et krysningspunkt mellom foreldreskap, helse, rettighets- og frihetskamp, får vi felles innsikt i hvordan personlige historier er et viktig verktøy i kunstnerisk aktivisme, og at opplysningsarbeid aldri trenger å gå på bekostning av kunstnerisk kvalitet.
Mest av alt var det også deilig å få eksistere to dager i et trygt rom med andre mennesker som kjemper sin kamp, å få lytte, lære, bli hørt og inspirert.
Søndag 03. august – Gazamonologene Revisited, Museumsplassen
Avslutningen på årets Olavsfest kom for meg når jeg dro for å se Gazamonologene Revisited på Museumsplassen. Her resulterte Propellens to andre workshoper i en iscenesatt lesning med både unge og voksne skuespillere.
Vi ble delt i tre store grupper og fikk vandre fra hjørne til hjørne og historie til historie i den lille parken. Sammen avsluttet vi foran Cissi Kleins statue hvor Jaap den Hertog sin lirekasse trillet ut melodien til Imagine av John Lennon, og etter en siste applaus dro aktør Berit Rusten i gang et impromptu allsang for Palestina, og et overraskende vellykket forsøk på kanon.
Forestillingen var ikke bare enormt sterk, men også her kunne man komme som publikummer å få kjenne på håpet og kampånden som finnes i følelsen av fellesskap.
For meg kan det virke som at aktivistisk kunst blir enda mer meningsfylt og står sterkere når den også er samlingspunkt for fellesskap blant mennesker.