Tulutta og Makronelle resirkulert; ARTivisme og et snevert ytringsrom

Berit Rusten Januar/Februar 2025

«Tulutta og Makronelle resirkulert på utsalg» ble gjennomført som stunt på Trondheim Torg, Byhaven og Solsiden, fra 28-30 desember 2024, med minimal støtte fra Trondheim Kommune.

Panter Tanter Produksjoner hadde forberedt åtte tablåer, der Tulutta og Makronelle tolker ulike salgstilbud. Vi hadde søkt om lov til å gjennomføre stuntene, men fikk ikke svar fra Byhaven og Solsiden. Med Trondheim Torg hadde vi en viss dialog som startet slik for vårt vedkommende: 

Til sentersjef på Trondheim Torg, Jomar Asbøll

Vi er to damer fra teatergruppen Panter Tanter, straks over 70 år. Vi vil gjerne komme til Trondheim Torg og spille en slags performance som vi kaller «Tulutta og Makronelle på utsalg.»/…/Ut fra vår alder og det kunstneriske og personlige ståstedet vårt, er det mye vi setter spørsmålstegn ved når det gjelder alle salgene, eller «Sales», som foregår hele året. Denne utviklingen gjør oss helt tommelomsk./…/Vi vil spille de to gamle, elskelige, skrullete og kritiske damene Tulutta og Makronelle./…/de er i utakt med den moderne tid, slik mange er i dag. Til tross for denne utakten eller på grunn av den, klarer Tulutta og Makronelle å sette søkelys på og snu opp ned på ulike fenomen vi i dag tar for gitt/…/Det kan bli en morsom og ikke minst tankevekkende stund der vi jonglerer med alle salg-begrepene og tolker dem på Tulutta og Makronelle-vis.

Etter dette fikk vi beskjed om at det ikke var plass til oss med dette stuntet på Trondheim Torg. 

I dagene før våre planlagte stunt, gikk diskusjonen varm om «Black Week og Black Friday» i media. 

Prosess:

Vi skapte ulike scener rundt salgs-slagord vi syntes passet og som uttrykte noe av agressiviteten vi opplevde preger salgstilbudene.

Pangtilbud, Prisbrøl, Priskrig, Sjokkpris, Hele butikken 50 kroner, Galloperne priser, Fryste priser og Black Friday, Black Week. 

Tulutta og Makronelle er litt «far out» eller opplever alt litt skjevt i samfunnet og vi utviklet et manus, der prisene nesten begynte å leve for de to karakterene. F.eks: «Fryste priser»… da får Tulutta empati for de som fryser og de to må få varmen i prisene og setter i gang VM flokesangen. Eller «Prisbrøl», der både Tulutta og Makronelle tror prisene kommer til å brøle eller at de vil brøles ut. Ut fra Tulutta og Makronelles naive og personifiserte betraktninger av salgstilbudtekstene, utviklet vi de åtte Tablåer vi ønsket å iscenesette.

Gjennomføring:

Vi bestemte oss da for å gjøre tre stunt, på tre ulike kjøpesenter i løpet av «Black Week», uten  at vi hadde tillatelse! Her følger deler av situasjonsbeskrivelsene, som notater og tekst vi la ut på facebook.

Trondheim Torg 28/11 2024: Black Week er på gang.

Vi startet ved Elefanten. Publikum gikk hakeslippende forbi. 

Vi hadde med en gedigen sekk (Medium stor for søppelavfall). Oppi den hadde vi salgsplakatene vi hadde laget. Tulutta og Makronelle tok pent rulletrappen opp og startet frisk med første scene; «Pangsalg». Vi holdt oss utenfor en butikk og hadde klistret dette tilbudet på vinduet til butikken. Scenen starter med Tuluttas tolkning av «Pangsalg», der hun skyter med en leketøyspistol, uten krutt i. (For kruttlapper er ikke lengre lovlig i Norge)

Flere mennesker stoppet og lo… spesielt var det flere interesserte blant våre nye landsmenn… som også ønsket selfies.

Vår første scene førte sannsynligvis til at ansatte på butikken påberopte VEKTERNE…. og før første scene var ferdig, måtte vi gå ut. Tre vektere fotfulgte oss. Disse vekterne kom hurtigere enn vi hadde tenkt. Og, til tross for at vi appelerte til dem, både med «kvinnelig Tulluta og Makronelle-sjarme» og med forvirrede spørsmål om man virkelig måtte ha tillatelse til å gå på utsalg, måtte vi ut av Trondheim Torg. 

29/11 2024 Tullutta og Makronelle på Byhaven.

Dette skrev vi på facebook:

Da har Tulluta og Makronelle vært på Byhaven for å oppleve utsalg. Igjen ble de kastet ut, men på en mye vennligere måte enn på Trondheim Torg. Og denne gangen var det bare en VEKTER.  De to fikk gjennomført sin tolkning av «Pangtilbud" og satt i gang med «Prisbrøl», før de ble geleidet bestemt ut. Tulutta og Makronelle fikk high five og applaus fra en gjeng unge gutter underveis. Mange andre fulgte også humrende med på de to sine ablegøyer. Selvsagt var det også noen skeptikere, som hastet forbi og absolutt ikke ønsket forstyrrelser i sitt fokus på KJØP. 

Tulutta mistet nesten hatten i beflippelsen over at VEKTEREN  plutselig ble litt streng. Hun ble dradd hardt ut av Byhaven etter en arm. Makronelle ble dyttet ut!

Solsiden 30/11 2024

I dag var «Tulutta og Makronelle resirkulert på utsalg»på SOLSIDEN. 

Mannen som solgte spekepølser (som vanligvis ikke er etablert der) tok godt imot dem og moret seg. Tulutta og Makronelle fikk framført sin versjon av hva «Prisbrøl» er, likeså hva de synes om «Priskrig», der Makronelle sang sin versjon av «Ein bisschen Frienden, ein bisschen Freude». Mange publikummere sto rundt og moret seg. Så kom VEKTERNE. Tre stykker. De sa Tulutta og Makronelle måtte ut. De sa det var fordi de to ikke hadde tillatelse. Da spurte Tulutta om andre av de som besøkte kjøpesentret hadde en tillatelse, men det var det ingen som hadde! De to ble igjen jaget ut. Men, så skjedde det at andre som var på kjøpesentret og som hadde stoppet opp for å ta Tulutta og Makronelle i øyensyn, også ble jaget ut. Vekterne sa: «Spre dere! Vi skal ikke ha noen ansamling her!» 

Når og hvor hører vi slike oppfordringer?

En av vekterne sa at han ville ta de to i øyensyn og snakke med Tulutta og Makronelle på utsiden. Det forklarte han alle, som om han var rektor på en skole. Han forlangte også at de skulle ta av maskene, men da sa Makronelle: «Du kan ikke forlange at jeg skal ta av ansiktet mitt». 

Og så gikk Tulutta og Makronelle på Hevd og drakk kaffe sammen med noen av «publikummerne» som ble kastet ut. En av dem var svært opprømt. Forvist fra et kjøpesenter fordi hen sto og så på noen litt spesielle damer på utsalg? Også i dag da, som Adbuster oppfordrer til VERDENS KJØPEFRIE DAG!

Spørsmål relatert til ARTivisme-begrepet

Panter Tanter Produksjoner (PTP) oppsummerer som følgende: 

For 20 år siden gjorde  PTP mange ulike Gerilateaterstunt sammen med Magna Vox. En Kulturskranke ble etablert på A-etat(nå NAV), «Kulturskranken», trafikken ble stoppet rundt Olav Trygvasson statuen («Prøv uten støv»), Rådhuset ble brukt til stunt der vi fokuserte på eldreomsorgen («Hvor skal jeg plassere mor» og at avlastningsveien kunne bygges UNDER vann (Her har jeg glemt tittelen). Hver gang varte stuntene 45-60 minutter. Ingen påkalte politi eller annet ordensvern. 

Anno 2024 er YTRINGSFRHETEN tydelig innskrenket, ut fra Panter Tanter Produksjoners opplevelse. To litt skrullete damer som egentlig stiller vettuge spørsmål om SALGSHYSTERI, blir nesten sporenstreks kastet ut. På et kjøpesenter skal man tydeligvis følge strømmen… og være strømlinjeformet. Tulutta og Makronelle ser jo litt annerledes ut! Gjennom å stunte ble det avdekket hvor TRANGT ytringsrommet i det offentlige rom har utviklet seg i løpet av de 20 siste årene, representert ved VEKTERE som kastet ut Tulutta, Makronelle og gjester (publikummere).Vi erfarte og fikk avdekket hvor aggressiv SALG er. Om man ikke går som «sauer» gjennom salgsmølla, er man uønsket!

Prosjektet gikk altså rett inn i en stadig mer aktualisert diskurs rundt Black Friday, Black Week etc.

PTP  mener at salg et uttrykk for kapitalistisk JUKS. 

SALG stimulerer til å kjøpe MER!

Og dette i en tid da alle signaler med hensyn til klima/miljø blinker KNALLRØDT på grunn av økende forbruk og de som tjener seg rike på salg til stadig ønsker ØKT FORBRUK!? Salg er et PARADOKS anno 2024/2025. 

Vi kjenner slektskap til Adbusters som driver med kultur-jamming, det vil si aksjonerer på forskjellige måter for å motvirke ensrettingen og kommersialiseringen av samfunnet og kulturen. 

Uten at dette egentlig var en intensjon, ser Panter Tanter Produksjoner at «Tulutta og Makronelle resirkulert» går inn i Propellen Teatrets nye forskningsområde, ARTivisme.

Og spørsmålene dukker opp;

-Hadde Panter Tanter Produksjoner valgt et FORMspråk som ble for provoserende? 

-Var det Tulutta og Makronelles utseende som skremte (jmf MASKENE og den KJEMPESTORE  bagen?)

-Var det det AKTIVISTISKE temaet som i seg selv blir vanskelig å svelge på kjøpesentre?

-Var STEDET for stuntet et feil valg?

-Skulle vi IKKE ha gjennomført når vi manglet tillatelse?

-Må man, i en tid der REDSELEN FOR TERROR etc er økende, være forberedt på at «forstyrrelser» i det offentlige rom, blir «slått ned på»?

-Eller, er det slik at ARTivisme (fordi begrepet består av ART og AKTIVISME) vil avdekke ytringsfrihetens begrensninger, fordi aktivisme i seg selv innebærer å gå utover det etablerte mønstret og spilleregler som ellers ikke fører frem? 

Panter Tanter Produksjoner håper CASEN våre erfaringer kan stimulere den videre samtalen om ARTivisme!

For bilder, se: https://www.facebook.com/PanterTanterProduksjoner

For mer informasjon om Adbusters: https://www.adbusters.org/ 

Fra kunst til kamp: Aktivismens rolle på scenen

Skrevet av Aksel Langum Øien

06/02/2025

Intervju med Mari Moe Krysinska

Mari Moe Krysinska har arbeidet i over 20 år som prosjektleder, produsent, skuespiller, dramaturg og instruktør med prosjekter for og med barn og unge. Hun har vært tilknyttet Propellen Teater i mange år og underviser for tiden i drama ved Dronning Mauds Minnes Høyskole for barnehageutdanning. 

Det er kaldt i luften, starten på et nytt år og et nytt treårig prosjekt for Propellen Teater hvor tematikken er kunstaktivisme, eller artivisme. Vi er begge på farten og avvepner hverandre med unisone unnskyldninger om at vi ikke har forberedt oss godt nok før vi setter i gang. Det er bare ett spørsmål som skal til, og det er helt opplagt hva det må være:

AØ: Hva er artivisme? 

MK: På den ene sida så er det kunst som er et innlegg i en samfunnsdebatt, kunst som har lyst til å forandre noe strukturelt eller som tar opp problematiske ting i samfunnet. Det er kunst som skaper en slags uro, som tvinger folk til å tenke over noe og som skaper oppmerksomhet. Slik henger det også sammen med sivil ulydighet. 

AØ: Skape bevissthet, eller sjokkere?

MK: Ja, det skal skape en slags følelse uansett. Et eksempel er forestillingen 0 + 0 = 4 av Thomas Bye, hvor han gjennom en forelesning tar opp tre ulike justismord og avdekker store svakheter ved rettssystemet i Norge. Etter å ha sett den tenkte jeg "Her må jeg bare skrive noen mail, jeg må ta en telefon, dette her må jeg jo gjøre noe med!". 

Et annet eksempel er fra i fjor sommer under besøket av palestinske Freedom Theatre hvor vi blant annet så filmen Arnas Children, som handler om gruppens aktivitet og medlemmenes hverdag. Da er jo målet at folk skal gå derfra og tenke "Det her går faen meg ikke an", og engasjere seg.

AØ: Vil du da si at kjernen i artivismen ligger i å skape en slik motivasjon til handling?

MK: Ja. Man kan se mye teater som kan sies å være politisk, men det er jo ikke aktivisme bare fordi den tar opp en politisk sak. Det må være noe mer, og det mener jeg er blant annet dette med engasjement.

AØ: Da er det kanskje også viktig å gi et inntrykk av at det er noe å gjøre med saken, at det finnes håp?

MK: Ja. Der er vi jo veldig forskjellige. Noen er villige til å gå lenger enn andre. Aktivisme kan og støte bort noen selv om de er enige i kampsaken, og da er det kanskje heller formen som byr dem imot. Det er snakk om en slags balansegang der du som kunstner står mellom å engasjere på en måte som får folk til å gå ut og gjøre noe, eller som skremmer folk vekk. 

AØ: Så selve aktivismen kan virke splittende?

MK: Ja, og dette skjæringspunktet er kjempeinteressant; for hvis man virkelig vil gjøre noe med en sak, hvordan bruker man da disse mekanismene på en smart måte?

AØ: Hva tenker du skiller ARTivisme fra "ordinær" aktivisme?

MK: Det handler delvis om formen. Hvis opprørspolitiet er utgangspunktet (som i Serve and Protect av Direct Action Theatre), kan man bruke deres estetikk og metoder for å vise hvordan det offentlige rom kontrolleres med makt – selv når det de slår ned på, bare er papp-plakater. Et morsomt eksempel er hvordan PanterTanters ufarlige stunt på Black Friday i høst raskt ble stoppet av uniformerte vektere. I stedet for å leie inn skuespillere, fikk de vekterne til å spille rollen selv – til forbipasserendes irritasjon. Da treffer det, vil jeg si. Det er vel artivisme.

Kanskje handler det om hvordan kunsten blir en handling som skaper forandring eller bevissthet om noe urettferdig. Alle “regler” kan like gjerne kastes. Det åpner også for å involvere amatører og mennesker som ellers ikke har noe forhold til kunst som aktører eller medkunstnere.

AØ: Tenker du at vi leter etter en sjanger, eller noe annet overordnet når vi skal undersøke artivismen?

MK: Propellen har tidligere utforsket dokumentarisme, stedsspesifikk scenekunst og kunst for barn og unge. Så hvorfor engasjerer medlemmene seg i dette nå? Jeg tror det handler om at vi befinner oss i en tid hvor vi endelig må bruke kunsten til noe. Noen vil kanskje si: "Hæ, instrumentell kunst?" – men jeg spør heller: "Hvorfor ikke?" Vi griper muligheten til å se om kunsten faktisk kan gjøre en forskjell.

I lang tid har artivismen vært begrenset til et smalt miljø, der for eksempel dokumentarisme har spilt en viktig rolle. Strengt tatt er ikke 0 + 0 = 4 artivisme, men når forestillingen vises for jusstudenter og advokatforeninger, begynner den å få reell påvirkningskraft. Det samme gjelder Coby Omvlees Langligger, som har jo blitt vist ved flere store internasjonale samlinger for legestanden. Da kan den nå fram til mennesker som faktisk kan gjøre noe med problemene den tar opp.

AØ: I redaksjonen har vi diskutert “Serve And Protect” som ble vist på Rosendal Teater nå i vinter, og sett at det kanskje blir problematisk når en aktivistisk gruppe flytter inn på et teater. Både fordi det kan gjøre handlingene ufarlige, men også fordi publikummet kan være ganske ensartet, og at teatersalen derfor fort blir et ekkokammer. Når Langligger derimot vises på seminarer for leger, påvirker både stedet og publikummet hvordan forestillingen oppleves og kanskje også hvilken effekt den får?

MK: Ja, akkurat som med 0 + 0 = 4, kan det få en reell effekt. Det blir en slags lobbyvirksomhet.

AØ: Vil du fortelle litt om besøket fra The Freedom Theatre sist sommer?

MK: I fjor ble vi invitert til å ta imot The Freedom Theatre i Trondheim som en del av Artists on the Frontline, et nettverk av kunstnere som jobber i krigssoner. Propellen deltok sammen med flere samarbeidspartnere, og Mesyam Hosseini (Bisarra Produksjoner) og jeg fungerte som produsenter.

Den sommeren tok vi imot Ahmed Tobasi, som da var kunstnerisk leder for Freedom Theatre, samt en dramaklasse på ti bachelorstudenter fra teatret i Jenin, Palestina. I løpet av uken vi tilbrakte sammen, snakket vi mye med ungdommene om hvordan det er å drive med teater i en krigssone. De fortalte om trusler de lever med, som drapet på den tidligere lederen Juliano Mer-Khamis, som ble skutt ved inngangen til skolen i 2011. 

På den ene siden møter de motstand fra okkupasjonsmakten, fordi de menneskeliggjør situasjonen. På den andre siden stiller også militante motstandsgrupper seg kritiske til deres arbeid, fordi de ikke ser hvordan teater kan utgjøre en forskjell. Likevel fortsetter de, mot alle odds. Dette er en form for soft power – en stille, men kraftfull motstand gjennom kunst.

Gjennom workshops delte Freedom Theatre sin improvisasjonsmetodikk, og sammen med kunstner Loan Tp Hoang skapte studentene en visning i minneparken for over 100 tilskuere. Lørdagen ble avsluttet med en markering. Det som overrasket meg mest var hvor raskt politiet forsøkte å stoppe markeringen, til tross for at det var en fredelig demonstrasjon med unge studenter. Til tross for at vi hadde fulgt alle byråkratiske krav, måtte jeg likevel finne frem dokumentene på stedet for å forhindre å bli stanset av dem.  Systemet som skal beskytte ytringsfriheten, fremstod i stedet som en trussel mot den.

Det er spesielt interessant når målet er å ta kunsten ut av teatersalen og skape oppmerksomhet. Men når demonstrasjoner må godkjennes og tilrettelegges for å unngå uenighet, hvor fritt kan vi egentlig ytre oss?

AØ: Tror du kanskje byråkratiet er et slags uttrykk for at vi er konfliktsky i Norge?

MK: Altså, vi trenger politiets beskyttelse, men det finnes noe i kulturen vår som frykter ubehaget ved uenighet. Men ubehag er ikke farlig – det er noe vi må vi tåle, ellers unngår vi dialogen, og uten dialogen svekkes selve grunnlaget for demokratiet. Hvordan skal vi da håndtere reelle meningsforskjeller? Den problemstillingen står ganske tydelig frem slik verden ser ut i dag. Er aktivisme og artivisme veien inn i den dialogen?

AØ: Ja, for hva er det som engasjerer dialogen i aktivismen? Et budskap som er for enkelt, kan støte bort heller enn å engasjere. Det er vel ingen god invitasjon til dialog?

MK: Nei, og det der er så problematisk. I november så jeg White Rabbit Red Rabbit på @Sohoplace i London, et nyåpnet, kommersielt teater med høye billettpriser. Hver kveld får hovedrollen en konvolutt med et stykke om det iranske regimet, skrevet av Nassim Soleimanpour, og en ny, kjent skuespiller fremfører det uten å ha sett det på forhånd. Forestillingen er en kraftig kritikk av Iran, og i blant inviteres publikum til å delta, noe som gir en intim opplevelse. Det er en utrolig sterk historie, men i en så kommersiell kontekst, med kjendiser på scenen, føltes det som reinspikka propaganda. Hadde det skjedd i en kjeller med billigere billetter, ville det sagt noe helt annet.

AØ: Så hvis du pakker et aktivistisk budskap inn i noe som er veletablert, så blir det propaganda nesten uansett?

MK: Ja, det er en skummel og ubehagelig side ved det aktivistiske, fordi det nettopp kan spille på følelser og engasjere til handling. 

AØ: Dette er også et poeng for kunstnerne – vi må være bevisste på konteksten. Uten å forstå forholdene rundt handlingen, kan vi ende opp med å lage propaganda.

MK: Ja, altså om aktivisme som oppfordrer, eller maner til handling som det heter ikke sant. "Å mane til handling" er et veldig skummelt i feil kontekst.

AØ: For det blir å manipulere til handling.

MK: Ja, men så er det jo det vi vil på samme tid. Så det handler om hvordan og i hvilken kontekst man gjør det i.  

AØ: Har du noen drømmer for de neste tre årene i Propellen?

MK: Jeg drømmer om at vi som scenekunstnere skal unngå overforbruk av de tradisjonelle, lukkede rommene, og heller undersøke hvilke arenaer som finnes der ute. At vi retter oppmerksomheten mot steder hvor det gir mer mening å undersøke, hvor vi kan ta et større fokus. Ute i samfunnet.

AØ: Så kanskje heller starte med det usannsynlige?

MK: Ja, og at vi tørr være tydelige, synlige og instrumentelle.

AØ: Har du noen kampsaker?

MK: At alle skal ha rett til å leve et godt liv.

*Dokumentaren Arnas Childer om The Freedom Theatre er å finne på Youtube via denne linken: Arnas Children.